Shanfolkets drømmer...

MENS VI SPISER juleribbe, pakker opp gaver som ligner på ting vi alerede har og propper i oss mer kaker og marsipan enn vi har godt av, er shanfolket fra Shanstaten i Burma på flykt på grunn av Borgerkrig i hjemlandet.

MANGE FLYKTER over grensen og inn i Nord-Thailand. Der får de ikke flyktningestatus og blir ofte utnyttet som billig arbeidskraft uten noen form for rettigheter.

SHANFOLKET regnes som et unådd folkeslag, "å være shan er å være buddhist" sies det. Den siste tiden har flere shan kommet til tro på Jesus. En tro som gir dem ny verdi og som bringer håp inn i en vanskelig situasjon.

Vi (Finn Nikolai Hondrelis og jeg) var nylig i Nord-Thailand og har laget en reportasje om shanfolket og det som skjer der:(trykk på bildet under for å se filmen i full størrelse)

«hei»

JEG STOD PÅ en overfylt, dog taus, buss på vei til jobb. Tankene mine var alle andre steder enn på bussen. Plutselig avbrytes de av en kvikk barnestemme. Jeg blir oppmerksom på de som sitter i det do- ble setet foran meg, en liten jente og en gammel mann. «Hvor skal du hen?» spør jenta nysgjerrig og titter opp på ham. Den gamle smiler forsiktig og forteller henne hvor han skal. «Hva heter du?» Jenta ser spørrende opp på ham. «Jeg heter Øyvind.» «Hei Øyvind. Jeg heter Mari,» kommer det kvikt fra den lille. Bussen stopper. Jenta spretter opp, men har hele tiden oppmerksomhet mot den gamle. «Ha det bra, Øyvind. Ha en fin dag, Øyvind.» Brått var hun ute av bussen. Fra bussvinduet så jeg at hun møtte ledsagere og andre barn med Downs syndrom hun kanskje skulle på utflukt med denne morgenen.

TILBAKE I DET DOBLE bussetet satt Øyvind. Han ristet litt på hodet samtidig som et genuint smil bredte seg i ansiktet hans. Bussen var taus igjen, men det var som om gjenklangen av den personlige av- skjeden gikk i reprise i hodet mitt, og sikkert i Øyvind sitt også. «Ha en fin dag, Øyvind.» Så barnlig, så enkelt, men samtidig så viktig. Dagen til Øyvind var forandret på grunn av lille Mari.

JEG ØNSKER Å VÆRE som Mari. Bibelen sier: «Gjør ikke noe ut fra ønske om egen nytte eller lyst til tom ære, men enhver skal med ydmykt sinn anse de andre høyere enn seg selv.» (Fil. 2:3) Og hva skjer? Jo, hver gang blir også jeg oppmuntret, får økt energi og blir rikt velsignet. «Kjære Gud, la meg slutte å være en som tenker: Hilste noen på meg idag, eller spurte noen kollegaer hvordan jeg hadde det? La meg istedenfor tenke: Hvem kan jeg si ’hei’ til i dag?»

Lær oss å telle våre dager...

FOR LITT SIDEN hadde jeg titusen-dagers jubileum. Jeg har levd over titusen dager her på jorda, som jeg har ”brukt opp” på ulike aktiviteter og opplevelser. Det var rart å forholde meg til et så konkret regnskap over hvor mange dager jeg har levd. Titusen er jo mye, men sett i den store sammenheng er det relativt lite. Denne uoffisielle markeringen ble en påminnelse for meg om at dagene mine teller og at de er like viktige, hver eneste en av dem. I Salme 39 står det; ”Lær meg, Herre, å kjenne min utgang, mine tilmålte dager, hvor få de er, så jeg kan skjønne hvor forgjengelig jeg er.”

LIVET ER SKJØRT og uhåndgripelig. Samtidig er det både fint, bra, morsomt, inspirerende, deilig, spennende og litt rart. Det er så mye jeg vil se, lukte, si, høre, ta på, oppleve, reagere på, bemerke, fullføre, gjennomføre og trenge. Samtidig er det både nødvendig og herlig å hvile, slappe av og sove. Det hender jeg tenker at hver dag skulle vare litt lengre. Det skulle vært flere timer til å fordele alt sammen på, men innser at det først og fremst handler om riktig utnyttelse av den tiden jeg har fått. Prioritering og tilstedeværelse er viktige fokusområder i et dagligliv hvor multitasking og interaktivitet preger alle på alle plan.

JEG TROR DET er viktig å huske på at dagene våre her på jorda er tilmålte og ikke evigvarende. ”Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!”, står det i Salme 90, og ”mett oss med miskunn når morgenen kommer, så vi kan juble og glede oss alle våre dager!” fortsetter den samme salmen.

JEG ØNSKER Å være en som overgir hver dag til Gud og dermed stiller meg til disposisjon for han. Jeg ønsker å være en som er tilstede i dagene mine og ikke bare lar dem fare forbi og bli til fortid uten at jeg har fått lov å merke dem. Jeg husker godt et hvitt linstykke som tanten til mamma broderte. Der står det med rød skrift; ”Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet”. Det er et fint sitat og det er en bønn jeg har over dagen i dag og alle de dagene som kommer. Dager som bare ligger og venter på at vi skal gå inn i dem og bruke dem vist.

Sliten av å la være..

«Det er det du ikke gjør som sliter deg ut,» sa Andreas Nordli til meg i desember. Vi jobbet med en DVD-pro- duksjon for Ungdom i Oppdrag om menighetsplanting i Norge og var i Bergen for å filme. Jeg følte meg veldig sliten den dagen og følte at det var alt for mye jeg burde ha gjort på en gang. «Når jeg faktisk gjør en oppgave da er ikke det slitsomt i seg selv, men det er det jeg lar vente med som sliter på kreftene,» fortsatte den engasjerte firebarns- faren.

DET ER VELDIG SANT og gjerne et paradoks at all den tiden jeg går og utsetter, bekymrer meg eller venter på riktig tid til sette i gang med en oppgave, så tappes jeg for energi i takt med at oppgavens størrelse vokser i hodet mitt. Til og med kan utsettingen føre til at når jeg først skal sette meg ned og jobbe, er jeg så sliten av tanken på å gjøre det jeg skal gjøre at jeg ikke klarer å få gjort noe som helst. Likevel skjer det gang på gang at viktige og uviktige opp- gaver hoper seg opp på den virtuelle gjøremålslisten min og resulterer i stress og unødvendig frustrasjon. Selvangi- velsen for eksempel, det var ikke så ille å få den ferdig når jeg først fikk satt meg ned og sortert papirer, kvitteringer og summert de riktige tallene. Jeg tok meg selv i å tenke «dette var da ikke så ille, det er nesten litt morsomt, hva er det jeg har vært så engstelig for?» Slike aha-opplevelser gjelder gjerne mindre oppgaver også, som for eksempel middagsoppvasken. Fem minutter handling rett etter middag sparer både kjøkkenbenken og netthinnen min for opphoping av kasseroller og fra muligheten til å formere seg til et femten minutters skippertak.

MÅLET MITT ER å bli mer lik Jesus i dette med handlinger og gjøremål også. Jesus var effektiv, samtidig som han var fullt og helt i situasjonene han opplevde. Han gjorde det han gjorde når han gjorde det. Ofte handler det å gjøre om å ta et valg. «La et ja være et ja og et nei være et nei,» råder Jesus oss til i Matt 5:37. Det er et råd jeg ofte glemmer i gjøremålshverdagen min, men som er viktig å huske på for å ikke brenne meg ut eller på den andre siden unndra meg forpliktelser. Det koster ofte litt mer i øyeblikket, men gevinstene er udiskutabelt lønnsomme de gangene jeg svarer på en mail med en gang jeg leser den, ringer tilbake når jeg ser at noen har forsøkt å ringe meg, henter inn det jeg har glemt med en gang jeg oppdager at det er blitt borte, legger på plass noe med en gang jeg har brukt det, gir en klem eller en oppmuntring til noen med en gang jeg tenker at de kan trenge det, eller skriver ned en blogg til Mot Målet med en gang jeg får beskjed om det… :)

Drømmen ...

FORLEDEN KVELD ba jeg konkret om at Gud måtte gi meg mer frimodighet til å vise hans kjærlighet i møte med mennesker. Den natta drømte jeg at jeg møter moren til ei venninne på en operaforestilling. I drømmen blir jeg veldig glad for å se henne og gir henne en klem. Jeg begynner å gråte og taler mange oppmuntrende setninger inn i øret hennes. Jeg pleier ikke å huske så mange drømmer, men denne morgenen våknet jeg opp og husket ordrett hva jeg hadde sagt. «Du er unik. Du er en kjærlig mor. Det er mange som beundrer deg, ser opp til deg...» Jeg velger å skrive setningene ned på et kort. Familien min skal på en skitur denne lørdagen, så jeg tar med meg kortet i bilen. Et- ter turen kunne vi kanskje svinge innom huset der familien til venninna mi bor.

IDET SKIENE er smurt og vi skal til å gå, får jeg en inn- skytelse om at jeg skal ta med meg kortet. Det kunne jo kanskje hende at jeg ville møte henne i løypene. Jeg nøler et sekund, men legger kortet i brystlommen på anorak- ken min. I et kryss oppe på Hedemarksvidda blir familien min stående og diskutere hvilken vei vi skal velge videre. Jeg skvetter til. Der i løypen foran meg kommer moren til venninnen min skøytende imot oss. Vi snakker litt om vær og vind. Hjertet mitt banker. Jeg må få gitt henne kortet, men hvordan...? Vi avslutter småpraten og hun setter av gårde inn mot skogen. Jeg kan ikke la henne gå nå, jeg har jo til og med kortet med meg. Jeg roper etter henne mens jeg prøver å nå henne igjen. Hun stopper. Jeg forteller om drømmen. «Jeg møtte deg og jeg ble så glad for å se deg. Jeg ga deg en klem,» forteller jeg, før jeg begynner å gråte, akkurat som i drømmen, og de samme setningene strøm- mer ut av meg. Hun ser på meg. «Takk,» sier hun. «Jeg har skrevet det ned her,» sier jeg og finner frem kortet. Hun måper et øyeblikk og ser på meg. «Dette var spesielt, Marie Helene. Dette har jeg aldri opplevd før. Dette vil jeg ha ved hjertet mitt resten av livet.» Hun putter kortet i brystlom- men på anorakken sin. «Jeg tror på Gud og jeg tror at han minnet meg om deg,» forteller jeg henne. Vi får en fin samtale og fortsetter bortover løypene sammen.

DET VAR STORT for henne å oppleve Guds kjærlighet gjen- nom meg, men like stort ble det for meg å oppleve å bli brukt av Gud. Jeg gjenkjente tydelig at det var Gud som gjorde alt sammen. Han talte til meg i drømmen, minnet meg om å skrive det ned, ta det med meg, lot meg møte henne. Jeg var kun et redskap som var lydig og villig til bli brukt for å gi han ære.

Bestselgeren

JEG ER HELT OPPSLUKT av Bibelen. Klarer nesten ikke å legge den fra meg verken om kvelden eller om morgenen. Jeg ligger med lommelykt i den ene hånden og gul markeringstusj i den andre. Klar til å gå løs på byttet, på Bibelen, på Guds ord. Jeg er så sulten. Hva står det egentlig i den tykke boka med de silketynne sidene? - Gud, tal til meg!

DA JEG TOK DTS på Kona, Hawaii i 2004 ba jeg den samme bønnen. Jeg var så sulten på å lære mer om Gud. Bli kjent med han og med hans ord, men hver gang jeg prøvde å lese i Bibelen sovnet jeg bare. Det var så kjedelig. Ordene fløt liksom rundt på sidene. Jeg prøvde å lese ting flere ganger, men det hjalp ikke på inspirasjo- nen. Så ba jeg Gud gi meg en ny gnist og lyst til å lære mer om hvem han er og var. Neste gang jeg bladde opp i Bibelen var det en helt ny opplevelse. Fra starten på Det nye testamentet og helt til jeg hadde markert siste setning i Åpenbaringen, var det en intens interesse for ordet som jeg aldri har opplevd for noen bok. Bibelen fengslet meg. Jeg var betatt. Jeg husker jeg tenkte - Wow, dette her er jo viktig, det er visdom, det gjelder meg i dag.

NÅ ER JEG fengslet på nytt, denne gangen av Det gamle testamentet. Jeg leser om Abraham som var villig til å ofre det kjæreste han hadde i sin tillit til Gud. Om Moses og Josva. Jeg er veldig travel for tiden med masse jobbing og sene kvel- der, men det siste jeg gjør før jeg legger meg og det første jeg gjør når jeg står opp er å lese litt fra Bibelen. Det er aldri noe offer, det er kun vinning. En prioritering og en verdifull tid som jeg anbefa- ler alle å avse. Det er ikke uten grunn at Bibelen er verdens mest solgte bok.

En evig forpliktelse

JEG HAR INNSETT en tendens i den tiden jeg lever i, og kanskje spesielt i Oslo hvor jeg bor. Det er en rastløshet som overskygger både meg og denne mang- foldige byen. En rotløshet og frykt for forpliktelser, en motstand mot at noe eller noen skal kreve eller forvente at du stiller opp ligger som et usynlig filter over inngåtte relasjoner og engasjement. Mange bytter bolig, partner og jobb oftere enn de bytter håndkle. Også fellesskap, menigheter og venner byttes.

- Er dette virkelig noe jeg vil forplikte meg til, eller er det kun godt å ha en relasjon eller et engasjement for et kort øyeblikk? Denne usikkerheten fører med seg en skjørhet også andre veien. Er jeg bare en som trengs her og nå, eller er dette noe som vil vedvare? Midt i kaoset av usikkerhet og skiftninger risikerer vi å bli både såret, forbigåtte og urolige. I redsel for å bli skuffet eller velge feil, ender kanskje mange opp med å unngå alt som luk- ter forpliktelse og tyngde.

JEG KJENNER MEG IGJEN dette jaget etter det beste. Jeg vil gjerne være med på mange ting og engasjerer meg gjerne, men med en gang det tykner til eller det kommer andre alternativ som virker mer fristende, er det lett å bli forvirret. Hva skal jeg satse på? Hvilken menighet vil jeg vokse i og investere i? Hvilken venn kommer til å stille opp for meg og motsatt?

Nylig var det som om Gud utfordret meg når det gjaldt dette med forpliktelser. Jeg var i en situasjon hvor mye var usikkert både i forhold til jobb, relasjoner og menighet. Da var det som om Gud sa: - Er du villig til å forplikte deg til meg? Er jeg noe konstant og evigvarende i ditt liv? Vil du klamre deg fast til meg livet ut uavhengig av motgang og medgang?

JEG BEGYNTE Å INNSE at Gud er en uforanderlig Gud. Han er mer kjærlig, mer evigvarende og mer konstant enn noe menneske noen gang kan fatte. Det å ha Ham som Herre er en bastant sannhet i livet mitt. Uansett om ting går opp eller ned, om jeg føler meg vel eller uvel, lat eller sprek, tålmodig eller rastløs: Han er min evige for- pliktelse, uavhengig av omstendigheter eller tidsepoke. En slik bestemmelse blir en motvekt til den forpliktel- seløse tiden jeg lever i. Ved å velge Gud, velger jeg også å stå fast når ting stormer, ikke gi opp når en relasjon blir vanskelig, eller bytte jobb fordi miljøet er dårlig. På den måten blir jeg til å stole på og jeg kan gjenspeile noe av Guds karakter; at Gud er en Gud som innfrir sine løfter.