«hei»

JEG STOD PÅ en overfylt, dog taus, buss på vei til jobb. Tankene mine var alle andre steder enn på bussen. Plutselig avbrytes de av en kvikk barnestemme. Jeg blir oppmerksom på de som sitter i det do- ble setet foran meg, en liten jente og en gammel mann. «Hvor skal du hen?» spør jenta nysgjerrig og titter opp på ham. Den gamle smiler forsiktig og forteller henne hvor han skal. «Hva heter du?» Jenta ser spørrende opp på ham. «Jeg heter Øyvind.» «Hei Øyvind. Jeg heter Mari,» kommer det kvikt fra den lille. Bussen stopper. Jenta spretter opp, men har hele tiden oppmerksomhet mot den gamle. «Ha det bra, Øyvind. Ha en fin dag, Øyvind.» Brått var hun ute av bussen. Fra bussvinduet så jeg at hun møtte ledsagere og andre barn med Downs syndrom hun kanskje skulle på utflukt med denne morgenen.

TILBAKE I DET DOBLE bussetet satt Øyvind. Han ristet litt på hodet samtidig som et genuint smil bredte seg i ansiktet hans. Bussen var taus igjen, men det var som om gjenklangen av den personlige av- skjeden gikk i reprise i hodet mitt, og sikkert i Øyvind sitt også. «Ha en fin dag, Øyvind.» Så barnlig, så enkelt, men samtidig så viktig. Dagen til Øyvind var forandret på grunn av lille Mari.

JEG ØNSKER Å VÆRE som Mari. Bibelen sier: «Gjør ikke noe ut fra ønske om egen nytte eller lyst til tom ære, men enhver skal med ydmykt sinn anse de andre høyere enn seg selv.» (Fil. 2:3) Og hva skjer? Jo, hver gang blir også jeg oppmuntret, får økt energi og blir rikt velsignet. «Kjære Gud, la meg slutte å være en som tenker: Hilste noen på meg idag, eller spurte noen kollegaer hvordan jeg hadde det? La meg istedenfor tenke: Hvem kan jeg si ’hei’ til i dag?»