Drømmen ...

FORLEDEN KVELD ba jeg konkret om at Gud måtte gi meg mer frimodighet til å vise hans kjærlighet i møte med mennesker. Den natta drømte jeg at jeg møter moren til ei venninne på en operaforestilling. I drømmen blir jeg veldig glad for å se henne og gir henne en klem. Jeg begynner å gråte og taler mange oppmuntrende setninger inn i øret hennes. Jeg pleier ikke å huske så mange drømmer, men denne morgenen våknet jeg opp og husket ordrett hva jeg hadde sagt. «Du er unik. Du er en kjærlig mor. Det er mange som beundrer deg, ser opp til deg...» Jeg velger å skrive setningene ned på et kort. Familien min skal på en skitur denne lørdagen, så jeg tar med meg kortet i bilen. Et- ter turen kunne vi kanskje svinge innom huset der familien til venninna mi bor.

IDET SKIENE er smurt og vi skal til å gå, får jeg en inn- skytelse om at jeg skal ta med meg kortet. Det kunne jo kanskje hende at jeg ville møte henne i løypene. Jeg nøler et sekund, men legger kortet i brystlommen på anorak- ken min. I et kryss oppe på Hedemarksvidda blir familien min stående og diskutere hvilken vei vi skal velge videre. Jeg skvetter til. Der i løypen foran meg kommer moren til venninnen min skøytende imot oss. Vi snakker litt om vær og vind. Hjertet mitt banker. Jeg må få gitt henne kortet, men hvordan...? Vi avslutter småpraten og hun setter av gårde inn mot skogen. Jeg kan ikke la henne gå nå, jeg har jo til og med kortet med meg. Jeg roper etter henne mens jeg prøver å nå henne igjen. Hun stopper. Jeg forteller om drømmen. «Jeg møtte deg og jeg ble så glad for å se deg. Jeg ga deg en klem,» forteller jeg, før jeg begynner å gråte, akkurat som i drømmen, og de samme setningene strøm- mer ut av meg. Hun ser på meg. «Takk,» sier hun. «Jeg har skrevet det ned her,» sier jeg og finner frem kortet. Hun måper et øyeblikk og ser på meg. «Dette var spesielt, Marie Helene. Dette har jeg aldri opplevd før. Dette vil jeg ha ved hjertet mitt resten av livet.» Hun putter kortet i brystlom- men på anorakken sin. «Jeg tror på Gud og jeg tror at han minnet meg om deg,» forteller jeg henne. Vi får en fin samtale og fortsetter bortover løypene sammen.

DET VAR STORT for henne å oppleve Guds kjærlighet gjen- nom meg, men like stort ble det for meg å oppleve å bli brukt av Gud. Jeg gjenkjente tydelig at det var Gud som gjorde alt sammen. Han talte til meg i drømmen, minnet meg om å skrive det ned, ta det med meg, lot meg møte henne. Jeg var kun et redskap som var lydig og villig til bli brukt for å gi han ære.