Å elske sin neste...

HAR TENKT EN DEL PÅ det i det siste; nestekjærlighet. Å elske min neste. Hva bestyr det egentlig? Hvordan oppleves det?
Den siste tiden har jeg levd som backpakker i Rio de Janerio i Brasil. Jeg bodde på tettpakkede hostel sammen med mange andre globetrottere. Ungdom fra ulike nasjonaliteter, som elsker å reise og oppleve ulike kulturer, bodde tett i tett for en billig penge. På en avslappende måte ble vi fort knyttet sammen og tok vare på hverandre i hjertet av Rios gateliv. Israelere, australiere, svensker, amerikanere og brasilianerne selv, alle viste en imøtekommenhet og vennlighet ovenfor meg og andre som var helt spesiell.

DE VAR VIRKELIG INTERESSERTE i å å prate med meg, lytte til meg, ta vare på meg og inkludere meg. Ikke fordi jeg presterte noe som helst, men fordi jeg var en del av et felleskap. Hvorfor føles det ikke alltid sånn i møte med andre kristne? Vi som har nestekjærlighet som fanesak, hvorfor synes denne ubetingede kjærligheten så sjelden i det hverdagslige? Selvfølgelig finner man mye familiekjærlighet både i menigheter og i sosiale, kristne sammenhenger, men jeg tror vi har godt av å åpne øynene å se på hverandre en gang til. Inviterer jeg med den som sitter alene? Inkluderer jeg de som skiller seg ut? Er jeg interessert i historiene til de ny-innflyttede? Er det kun kristne som får innpass i hjemmet mitt? Hvem bruker jeg egentlig tiden min på? Vi er kalt til å være i verden, men ikke av den. Hvorfor er ofte inntrykket da at vi er av verden, men ikke i den?

JESUS BRUKTE MEST TID med de som ikke strakk til, de som innrømmet at de bommet på målet. Det var ikke de "feilfrie" fariseerne han konsentrerte seg om. I møte med backpakker-miljøet følte jeg meg sett, komplimentert, tatt vare på. Det var ikke noen fordømmelse. Jeg tror det er viktig at vi som kristne ikke ser svarthvitt på mennesker, men er åpne for at alle har noe å lære oss. ()Å elske sin neste betyr å gi kjærlighet til våre nærmeste, men det er desto viktig å kunne se over gjerdet, våge å strekke ut en hånd, selvom den kan bli kappet av. Velge å stole på andre og ikkeminst være en andre kan lene seg til. Ikke bare gi når det vil gi tilbake, men gi ubetinget kjærlighet, fordi Han har elsket oss først.

Integritet i egen livsstil

HVA VIL DET EGENTLIG si å ha integritet i egen livsstil? "Walk what you talk." Altså være det en sier en ønsker å være. Eller enda vanskeligere det en sier en ønsker andre skal være. Jeg sliter bare med å stå opp når klokka ringer om morgenen. Hvordan skal jeg klare å gjøre det Bibelen sier? Uten skjærende alarm-effekter? En kan jo slumre fra alarmer. Like mye som en kan slumre fra å leve det livet Gud ønsker for oss. Men hva oppnås ved det? Å ha integritet vil si å leve ut sannheten. Det kan være å bli ydmyket. Det kan bety å være anderledes. Men det vil gi frukt.

JEG JOBBER SJØL i et konditori-utsalg på Sørlandet. En lavtlønna jobb som det kan være enkelt å surfe igjennom uten noen videre engasjement foruten smaksprøving av de nystekte varene i ny og ne. Men ting begynte å forandre seg idet jeg skjønte at jeg hadde et valg. Jeg kunne la denne jobben bli min misjonsmark. Min tjeneste. Fra dag en etter den erkjennelsen, eller rettere sagt bestemmelsen, ble det forandringer i det ellers så rutinemessige arbeidslivet. Ikke fordi jobben forandra seg på noen måte. Men fordi jeg innstilte meg på å stå til disposisjon for hva som var Guds agenda på jobben. Hver dag. Wow, så spennende! Om morgenen startet jeg med å be for dagen. "Hei, Gud. Hva vil DU jeg skal gjøre i dag? Hvem kan jeg oppmuntre? Hvem trenger å bli sett? Vis meg dine tanker og ønsker for dem jeg omgås. Bruk meg!"

IKKE BARE BLE DET ARTIGERE å stå opp for å gå på jobb, selve arbeidsmiljøet ble forandra. Og i takt med mitt engasjement steg humøret både hos de ansatte og gjestene. Etter noen måneder på jobb kunne jeg navnene på de fleste stamkundene og visste mer om livene til de gamle traverne enn de som hadde jobbet der fast i snart 20 år. Hvor mye skal egentlig til? Et smil kan være nok. En troverdig innsats for vedkommende. Et spørsmål: "Hvordan har du det?" "Hva heter du?". Folk vil som regel bare bli sett. Få anerkjennelse. Oppleve at de er verdifulle og blir satt pris på.

HVORFOR IKKE BEGYNNE med det i dag? Ikke bare la kristenlivet være sterke ord på søndagsmøtene, men få utslag i det daglige. I detaljene. Men du har jo en jobb som er veldig utadretta, tenker du kanskje, det er verre for en som jobber på et kontor. Men, Gud er stor og hans veier er uransakelige. Han er den mest kreative av alle jeg kjenner. Selvfølgelig vil han tilpasse dine dager til din situasjon. Spørsmålet er om du tør å gi Han dagen. Vilje til å vise integritet i det livet du lever ut. Tør du?