Drypp av Gud

"TENK OM JEG kunne jobbe for eksempel på en restaurant eller en kaffebar,"sa jeg til to venner en solrik høstmorgen i Oslo. Kun timen etterpå gikk vi forbi en tiltalende cafe, og jeg løp inn for å kjøpe en kaffe. Det luktet godt av nykvernet kaffebønner og jeg kjente at det var en god atmosfære i lokalet. Jeg stod og beundret det nydelige bestemorsporselenet i hyllene, da en stemme utbrøt "næmmen, hei, er du her?" Det var en gammel bekjent fra Brumunddal, hvor jeg kommer fra, som hadde flyttet til Oslo og startet cafeen for et år siden. "Det går veldig bra her," sa hun og smilte, "men vi trenger flere folk." Da skjønte jeg at dette var et drypp av Gud, et bønnesvar, og jeg sa; "Jeg trenger en ekstra jobb, så hvis du vil lære meg opp til å lage god kaffe kan jeg jobbe her, jeg." Det ville hun.

JEG KAN FORTELLE mange slike historier bare fra de siste ukene, som viser hvordan Gud svarer meg på konkrete behov. Tilfeldigheter tenker du kanskje, men når slike sammentreff skjer mange nok ganger, forstår du at det kun kan ha en solid forklaring; Det er en Gud som har omsorg og som ser våre behov. "Forgjeves står dere tidlig opp, forgjeves går dere sent til bords og spiser brødet som dere har slitt for. Det samme gir han sine venner mens de sover," står det i Salme 127. Gud har omsorg for oss. Han vil at vi skal være trygge på at Han gir oss det vi trenger til rett tid. Det betyr ikke at vi ikke skal legge i en innsats selv, men Han vil at vi skal ha tro til å stole på Han i alle ting.

DET ER VIKTIG, tror jeg, å være i en pososjon hvor vi tør å være avhengig av Gud. I et så rikt samfunn som vårt er det lett å bli "bedrevitende" og strategiske, slik at vi hele tiden sørger for at vi har alt vi trenger når vi trenger det. Jeg tror det er først idet vi slipper litt taket på rutiner og virkelig våger å legge situasjoner og forhold i Guds hender vi vil se hvordan Han griper inn. Det er ydmykende, og ikke minst spennende, å oppdage hvor altomfattende Guds omsorg for oss er; på alle plan. Hans overaskelser og drypp i hverdagen minner oss om at vi er sett og hørt.

Klar, ferdig, GÅ.

JEG VAR UTE en dag og gikk tur med hunden min, Rufus, og så ba jeg til Gud; «Gud, du må gi meg noen tanker om å gå for deg.» Det hadde nettopp vært GO-fest på Grimerud og jeg ønsket at Gud skulle dele sitt hjerte med meg angående dette temaet. Jeg syns det er litt vanskelig noen ganger. Føler ofte at jeg vil så mye. «Ja, Gud, jeg vil gå,» sier jeg kanskje i full entusiasme, og så blir jeg utålmodig hvis det ikke skjer en momentan forandring.
Det var dette Gud tok tak i denne dagen. «Marie Helene, det er bra at du vil gå og det er bra at du er klar for å gå, men noen ganger så ønsker jeg at du skal bli ferdig før du kan gå inn i det neste jeg har for deg.»
Ferdig? Hva mener du med det? Jeg tror det handler om å bli ferdig utrustet mentalt, åndelig og fysisk. Det kan innebære å legge fra seg ting fra fortiden eller ting som tar for mye fokus i det daglige. Det kan være å lytte, fokusere og ikke minst sette seg konkrete mål. Kanskje Gud ønsker å bruke tid på å bygge karakter. Kanskje er det noe konkret jeg må ta tak i med meg selv for å kunne være bedre i stand til å møte en ny utfordring?

EN IDRETTSUTØVER må trene opp ulike muskler for å kunne prestere i sin sportsgren. Min personlige trener, Gud, trenger tid på å forme og utvikle meg før jeg er i stand til å vinne seierskransen.
Betyr det at jeg bare skal sitte ned og vente? Nei, det nytter ikke for en sprinter å stå halvsløv ved startstreken. Når startskuddet avfyres må han være beredt, med musklene i høyspenn og tærne i perfekt posisjon millimeter fra startstreken. Han må være årvåken og rede til å sette i gang spurten på brøkdelen av et se-kund. Det er slik jeg tror Gud ønsker å se meg også.

JEG LIKER GODT en sangtekst som går sånn: «Jeg vil løfte mine vinger som ørnen. Jeg vil vente på den rette vind. Og når den kommer vil jeg kaste meg ut. Jeg vil kaste meg ut og la vinden bære meg. Bære meg.»
Tenk å kunne stå sånn, på kanten av fjellhyllen, med vingene løftet og vente på den rette vinden. Paradoksalt nok er det nettopp da det kan begynne å blåse surt. Det er da det kan være fare for å bli presset til å stupe ut i ting før tiden er moden. Rachel Hickson poengterte nettopp dette i en appell under Go-fest. Når vi vil gå for Gud er det viktig å tørre å stoppe opp, stå rolig og lytte til Han. Når jeg står foran et veiskille i livet, et valg, er det viktig å søke Han om hvor jeg skal gå. Det høres kanskje enkelt ut, men når forventningspress og karrierejag stresser fra alle kanter kan det være fristende å ta enkleste utvei. Frykten for å bli stående på vent kan bli så stor at jeg bare tar en vei uten å være sikker på at det er dit jeg egentlig skal gå.
Min personlige trener står klar med et målbevisst og kvalitetsorien-tert treningsprogram. Spørsmålet er om jeg klar til å la meg bli ferdig-gjort?

Å elske sin neste...

HAR TENKT EN DEL PÅ det i det siste; nestekjærlighet. Å elske min neste. Hva bestyr det egentlig? Hvordan oppleves det?
Den siste tiden har jeg levd som backpakker i Rio de Janerio i Brasil. Jeg bodde på tettpakkede hostel sammen med mange andre globetrottere. Ungdom fra ulike nasjonaliteter, som elsker å reise og oppleve ulike kulturer, bodde tett i tett for en billig penge. På en avslappende måte ble vi fort knyttet sammen og tok vare på hverandre i hjertet av Rios gateliv. Israelere, australiere, svensker, amerikanere og brasilianerne selv, alle viste en imøtekommenhet og vennlighet ovenfor meg og andre som var helt spesiell.

DE VAR VIRKELIG INTERESSERTE i å å prate med meg, lytte til meg, ta vare på meg og inkludere meg. Ikke fordi jeg presterte noe som helst, men fordi jeg var en del av et felleskap. Hvorfor føles det ikke alltid sånn i møte med andre kristne? Vi som har nestekjærlighet som fanesak, hvorfor synes denne ubetingede kjærligheten så sjelden i det hverdagslige? Selvfølgelig finner man mye familiekjærlighet både i menigheter og i sosiale, kristne sammenhenger, men jeg tror vi har godt av å åpne øynene å se på hverandre en gang til. Inviterer jeg med den som sitter alene? Inkluderer jeg de som skiller seg ut? Er jeg interessert i historiene til de ny-innflyttede? Er det kun kristne som får innpass i hjemmet mitt? Hvem bruker jeg egentlig tiden min på? Vi er kalt til å være i verden, men ikke av den. Hvorfor er ofte inntrykket da at vi er av verden, men ikke i den?

JESUS BRUKTE MEST TID med de som ikke strakk til, de som innrømmet at de bommet på målet. Det var ikke de "feilfrie" fariseerne han konsentrerte seg om. I møte med backpakker-miljøet følte jeg meg sett, komplimentert, tatt vare på. Det var ikke noen fordømmelse. Jeg tror det er viktig at vi som kristne ikke ser svarthvitt på mennesker, men er åpne for at alle har noe å lære oss. ()Å elske sin neste betyr å gi kjærlighet til våre nærmeste, men det er desto viktig å kunne se over gjerdet, våge å strekke ut en hånd, selvom den kan bli kappet av. Velge å stole på andre og ikkeminst være en andre kan lene seg til. Ikke bare gi når det vil gi tilbake, men gi ubetinget kjærlighet, fordi Han har elsket oss først.

Integritet i egen livsstil

HVA VIL DET EGENTLIG si å ha integritet i egen livsstil? "Walk what you talk." Altså være det en sier en ønsker å være. Eller enda vanskeligere det en sier en ønsker andre skal være. Jeg sliter bare med å stå opp når klokka ringer om morgenen. Hvordan skal jeg klare å gjøre det Bibelen sier? Uten skjærende alarm-effekter? En kan jo slumre fra alarmer. Like mye som en kan slumre fra å leve det livet Gud ønsker for oss. Men hva oppnås ved det? Å ha integritet vil si å leve ut sannheten. Det kan være å bli ydmyket. Det kan bety å være anderledes. Men det vil gi frukt.

JEG JOBBER SJØL i et konditori-utsalg på Sørlandet. En lavtlønna jobb som det kan være enkelt å surfe igjennom uten noen videre engasjement foruten smaksprøving av de nystekte varene i ny og ne. Men ting begynte å forandre seg idet jeg skjønte at jeg hadde et valg. Jeg kunne la denne jobben bli min misjonsmark. Min tjeneste. Fra dag en etter den erkjennelsen, eller rettere sagt bestemmelsen, ble det forandringer i det ellers så rutinemessige arbeidslivet. Ikke fordi jobben forandra seg på noen måte. Men fordi jeg innstilte meg på å stå til disposisjon for hva som var Guds agenda på jobben. Hver dag. Wow, så spennende! Om morgenen startet jeg med å be for dagen. "Hei, Gud. Hva vil DU jeg skal gjøre i dag? Hvem kan jeg oppmuntre? Hvem trenger å bli sett? Vis meg dine tanker og ønsker for dem jeg omgås. Bruk meg!"

IKKE BARE BLE DET ARTIGERE å stå opp for å gå på jobb, selve arbeidsmiljøet ble forandra. Og i takt med mitt engasjement steg humøret både hos de ansatte og gjestene. Etter noen måneder på jobb kunne jeg navnene på de fleste stamkundene og visste mer om livene til de gamle traverne enn de som hadde jobbet der fast i snart 20 år. Hvor mye skal egentlig til? Et smil kan være nok. En troverdig innsats for vedkommende. Et spørsmål: "Hvordan har du det?" "Hva heter du?". Folk vil som regel bare bli sett. Få anerkjennelse. Oppleve at de er verdifulle og blir satt pris på.

HVORFOR IKKE BEGYNNE med det i dag? Ikke bare la kristenlivet være sterke ord på søndagsmøtene, men få utslag i det daglige. I detaljene. Men du har jo en jobb som er veldig utadretta, tenker du kanskje, det er verre for en som jobber på et kontor. Men, Gud er stor og hans veier er uransakelige. Han er den mest kreative av alle jeg kjenner. Selvfølgelig vil han tilpasse dine dager til din situasjon. Spørsmålet er om du tør å gi Han dagen. Vilje til å vise integritet i det livet du lever ut. Tør du?