En evig forpliktelse

JEG HAR INNSETT en tendens i den tiden jeg lever i, og kanskje spesielt i Oslo hvor jeg bor. Det er en rastløshet som overskygger både meg og denne mang- foldige byen. En rotløshet og frykt for forpliktelser, en motstand mot at noe eller noen skal kreve eller forvente at du stiller opp ligger som et usynlig filter over inngåtte relasjoner og engasjement. Mange bytter bolig, partner og jobb oftere enn de bytter håndkle. Også fellesskap, menigheter og venner byttes.

- Er dette virkelig noe jeg vil forplikte meg til, eller er det kun godt å ha en relasjon eller et engasjement for et kort øyeblikk? Denne usikkerheten fører med seg en skjørhet også andre veien. Er jeg bare en som trengs her og nå, eller er dette noe som vil vedvare? Midt i kaoset av usikkerhet og skiftninger risikerer vi å bli både såret, forbigåtte og urolige. I redsel for å bli skuffet eller velge feil, ender kanskje mange opp med å unngå alt som luk- ter forpliktelse og tyngde.

JEG KJENNER MEG IGJEN dette jaget etter det beste. Jeg vil gjerne være med på mange ting og engasjerer meg gjerne, men med en gang det tykner til eller det kommer andre alternativ som virker mer fristende, er det lett å bli forvirret. Hva skal jeg satse på? Hvilken menighet vil jeg vokse i og investere i? Hvilken venn kommer til å stille opp for meg og motsatt?

Nylig var det som om Gud utfordret meg når det gjaldt dette med forpliktelser. Jeg var i en situasjon hvor mye var usikkert både i forhold til jobb, relasjoner og menighet. Da var det som om Gud sa: - Er du villig til å forplikte deg til meg? Er jeg noe konstant og evigvarende i ditt liv? Vil du klamre deg fast til meg livet ut uavhengig av motgang og medgang?

JEG BEGYNTE Å INNSE at Gud er en uforanderlig Gud. Han er mer kjærlig, mer evigvarende og mer konstant enn noe menneske noen gang kan fatte. Det å ha Ham som Herre er en bastant sannhet i livet mitt. Uansett om ting går opp eller ned, om jeg føler meg vel eller uvel, lat eller sprek, tålmodig eller rastløs: Han er min evige for- pliktelse, uavhengig av omstendigheter eller tidsepoke. En slik bestemmelse blir en motvekt til den forpliktel- seløse tiden jeg lever i. Ved å velge Gud, velger jeg også å stå fast når ting stormer, ikke gi opp når en relasjon blir vanskelig, eller bytte jobb fordi miljøet er dårlig. På den måten blir jeg til å stole på og jeg kan gjenspeile noe av Guds karakter; at Gud er en Gud som innfrir sine løfter.

om å ta valg

NOE AV DET vanskeligste og samtidig det beste her i livet er alle valgene vi må ta. Hver eneste dag, hvert sekund er det valg som møter oss. Små eller store valg fyller dagen. Det kan være alt fra hvilken sang jeg vil høre på når jeg går langs veien til hvilken jobb jeg skal søke på eller hvilket studium jeg skal gå. Jeg tror det faktum at vi har så mange valgmuligheter hele tiden er et gode, men det kan også være en bremse for vår egen lykke. Jeg vet sjøl hvor vanskelig det kan være å velge noe for så å klare å stå fullt og helt for det valget jeg har tatt. Hvis jeg for eksempel bestemmer meg for å være hjemme en kveld istedenfor å gå på besøk til noen som har inviterte meg kan jeg risikere at jeg blir sittende hjemme og fun- derer på hvordan det hadde vært der og om jeg egentlig burde gått allikevel. Jo mer energi jeg bruker på å lure på om jeg har tatt det riktige valget jo mindre tid får jeg til å nyte det valget jeg faktisk har gjort.

DET ER VIKTIG å lære av feil, det er viktig å se tilbake og å reflektere over valg en har tatt, men det er enn så viktig å tenke fremover, å stå i de valgene en gjør og å holde fokus på det som ligger foran. Valg gir konse- kvenser både på godt og vondt, men det betyr ikke at de må unngås av den grunn. Det er nettopp det jeg tror jeg må tørre å bevege meg inn i. Midt i valgets kval, som det så beskrivende heter, er det godt å tenke på at jeg ikke trenger å stå der helt alene. Gud lover i sitt ord at han vil være med meg, rettlede meg og guide meg. Det står i Salme 25,12: «Hver den som frykter Herren, lærer av ham den vei han skal velge».

STORE VALG ER gjerne de som opptar oss mest. Hva skal jeg bli? Hvor skal jeg bo? Hvem er den rette for meg? Likevel tror jeg at det er de små valgene, de valgene vi nesten ikke tenker over at vi tar en gang som i det store og hele er med på å fargelegge livene våre mest. Hva tenker jeg på? Skal jeg gå eller sykle i dag? Skal jeg smile til en person eller bare gå rett forbi? Hva skal jeg spise? Skal jeg spise den sjokoladen? Det er disse små hverdagsvalgene som til sammen utgjør hvem jeg er, derfor er det viktig at jeg inviterer Gud med i dette ved at jeg holder fokuset mitt på å velge ting som bygger opp. Velge det som vil gi positive ringvirkninger for de rundt meg og velge slik at jeg gjennom valgene vokser mer inn i den planen Gud har tiltenkt meg.

Fokus

Jeg kjenner at det knyter seg, pusten blir raskere, noen ganger bare holder jeg den. Jeg prøver å gjøre noe, men alt det andre jeg også burde gjøre henger som et slep over det ene jeg gjør. Kjenner at jeg er glad for noe, men stresset på innsiden kveler det genuine smilet.

STRESS ER KANSKJE min og vår tids verste fiende. I Bibelen står det at glede i hjertet gir god helse mens mismot tærer på marg og ben. (ord.17,22) Jeg vil ikke at stress skal skitne til alle de små gledene dagene mine egentlig innebærer. For å motstå stress og mismot tror jeg det er en nøkkel å fokusere på alt det enkle, alt det som daglig gjør meg glad.

GLEDEN OVER Å FÅ TIL noe jeg ikke har fått til tideligere, for eksempel et nytt grep på gitaren eller en matoppskrift.
Følelsen av å våkne opp før klokka ringer.
Ligge helt rolig og bare smile.
Det å nesten danse til stemningsfull musikk mens jeg vasker og rydder i leiligheten.
Tilfredsheten ved å kunne sette meg ned når jeg er ferdig med å vaske og rydde.
Gleden over å møte en venn uten å ha planlagt det.
Synet av et eldre ektepar som leier hverandre.
Gleden ved å tenke på at noe jeg gleder meg til skal skje.
Det å kunne være til stede når noe jeg gleder meg til skjer.
Lese et bibelvers flere ganger for så å virkelig fatte dybden i hva det betyr.
Høre en fin sang.
Bli overrasket.
Oppleve at Gud svarer på bønn.
Merke på kroppen at det jeg gir til Gud gir han tilbake til meg i en enda bedre forpakning.
Synge uten å tenke på om de rundt meg syns det er fint.
Drikke nytrukket kaffe av en søt kopp.
Overraske noen.
Henge i en hengekøye og kjenne at det blåser litt.
Snakke med noen jeg er glad i.
Sykle opp en tung bakke for så å kunne trille ned etterpå.
Gleden over at jeg kan høre på musikk når jeg går til jobb.

SÅ ENKELT det egentlig er å være glad, samtidig så vanskelig. Jeg tror det er viktig å ha fokus på det som løfter humøret. Jeg merker stadig hvordan Gud hjelper meg å fylle opp hverdagene med små og store gleder, men det er jeg som må velge å fokusere på dem. Jeg må oppdage dem, stå i dem og fryde meg over dem.

Ser du meg?

JEG GIKK OPPOVER en mørklagt gate i Oslo en fredag kveld etter jobb og ba til Gud. ”Gud, jeg vil at du skal fylle meg med din kjærlighet. Gjør meg i stand til å elske mennesker slik du elsker dem. Hjelp meg å være en kanal for din vilje der jeg går.”

DA JEG GIKK VIDERE opp gaten, fikk jeg øye på en gutt som sto ved et hushjørne. Han stod med hodet bøyd og holdt rundt et pappbeger med kaffe. Min første reaksjon var at jeg burde krysse gaten for å unngå å passere en fremmed så sent på kvelden, men noe i meg sa at jeg skulle fortsette.

IDET JEG PASSERTE vedkommende hørte jeg at han sto og snufset. Før jeg rakk å tenke mer, spratt det ut av meg: ”Går det bra med deg eller?” Gutten så forskrekket på meg, ”hvorfor spør du om det?” spurte han. ”Jeg vet ikke, det var nok en litt ut-av-meg-sjøl-opplevelse, forklarte jeg, ”jeg følte at du kanskje trengte det”.

HAN TAKKET MEG og innrømmet at han virkelig var i en tøff situasjon. Han fortalte at han slet med mange tunge tanker og at han hadde tanker om selvmord. ”Hvorfor spurte du om det?” gjentok han flere ganger i samtalen. Det ble tydelig for meg at bare dette enkle, ene spørsmålet, ”går det bra med deg eller?” virkelig hadde betydd noe for denne unge mannen. Jeg fortalte han om bønnen min og at jeg tror på en Gud som ser oss alle. Mer skulle ikke til. Kun et enkelt spørsmål, en innskytelse, en impuls.

NÅR JEG OPPLEVER sånne episoder tenker jeg alltid, ”hvorfor gjør jeg ikke dette oftere?” Hverdagen er jo full av muligheter til å være en kanal for Guds vilje. Hver dag passerer jeg noen som lengter etter å bli sett, bli anerkjent, lagt merke til. Det er mange ”bønnebarn” som vandrer omkring der jeg går eller kanskje sitter ved siden av meg på bussen hver eneste morgen. Det gjelder å være våken, å bruke de menneskelige og åndelige øynene mine og se. Se de som er rundt meg. Se, slik Han ser.