Ser du meg?

JEG GIKK OPPOVER en mørklagt gate i Oslo en fredag kveld etter jobb og ba til Gud. ”Gud, jeg vil at du skal fylle meg med din kjærlighet. Gjør meg i stand til å elske mennesker slik du elsker dem. Hjelp meg å være en kanal for din vilje der jeg går.”

DA JEG GIKK VIDERE opp gaten, fikk jeg øye på en gutt som sto ved et hushjørne. Han stod med hodet bøyd og holdt rundt et pappbeger med kaffe. Min første reaksjon var at jeg burde krysse gaten for å unngå å passere en fremmed så sent på kvelden, men noe i meg sa at jeg skulle fortsette.

IDET JEG PASSERTE vedkommende hørte jeg at han sto og snufset. Før jeg rakk å tenke mer, spratt det ut av meg: ”Går det bra med deg eller?” Gutten så forskrekket på meg, ”hvorfor spør du om det?” spurte han. ”Jeg vet ikke, det var nok en litt ut-av-meg-sjøl-opplevelse, forklarte jeg, ”jeg følte at du kanskje trengte det”.

HAN TAKKET MEG og innrømmet at han virkelig var i en tøff situasjon. Han fortalte at han slet med mange tunge tanker og at han hadde tanker om selvmord. ”Hvorfor spurte du om det?” gjentok han flere ganger i samtalen. Det ble tydelig for meg at bare dette enkle, ene spørsmålet, ”går det bra med deg eller?” virkelig hadde betydd noe for denne unge mannen. Jeg fortalte han om bønnen min og at jeg tror på en Gud som ser oss alle. Mer skulle ikke til. Kun et enkelt spørsmål, en innskytelse, en impuls.

NÅR JEG OPPLEVER sånne episoder tenker jeg alltid, ”hvorfor gjør jeg ikke dette oftere?” Hverdagen er jo full av muligheter til å være en kanal for Guds vilje. Hver dag passerer jeg noen som lengter etter å bli sett, bli anerkjent, lagt merke til. Det er mange ”bønnebarn” som vandrer omkring der jeg går eller kanskje sitter ved siden av meg på bussen hver eneste morgen. Det gjelder å være våken, å bruke de menneskelige og åndelige øynene mine og se. Se de som er rundt meg. Se, slik Han ser.