Bestselgeren

JEG ER HELT OPPSLUKT av Bibelen. Klarer nesten ikke å legge den fra meg verken om kvelden eller om morgenen. Jeg ligger med lommelykt i den ene hånden og gul markeringstusj i den andre. Klar til å gå løs på byttet, på Bibelen, på Guds ord. Jeg er så sulten. Hva står det egentlig i den tykke boka med de silketynne sidene? - Gud, tal til meg!

DA JEG TOK DTS på Kona, Hawaii i 2004 ba jeg den samme bønnen. Jeg var så sulten på å lære mer om Gud. Bli kjent med han og med hans ord, men hver gang jeg prøvde å lese i Bibelen sovnet jeg bare. Det var så kjedelig. Ordene fløt liksom rundt på sidene. Jeg prøvde å lese ting flere ganger, men det hjalp ikke på inspirasjo- nen. Så ba jeg Gud gi meg en ny gnist og lyst til å lære mer om hvem han er og var. Neste gang jeg bladde opp i Bibelen var det en helt ny opplevelse. Fra starten på Det nye testamentet og helt til jeg hadde markert siste setning i Åpenbaringen, var det en intens interesse for ordet som jeg aldri har opplevd for noen bok. Bibelen fengslet meg. Jeg var betatt. Jeg husker jeg tenkte - Wow, dette her er jo viktig, det er visdom, det gjelder meg i dag.

NÅ ER JEG fengslet på nytt, denne gangen av Det gamle testamentet. Jeg leser om Abraham som var villig til å ofre det kjæreste han hadde i sin tillit til Gud. Om Moses og Josva. Jeg er veldig travel for tiden med masse jobbing og sene kvel- der, men det siste jeg gjør før jeg legger meg og det første jeg gjør når jeg står opp er å lese litt fra Bibelen. Det er aldri noe offer, det er kun vinning. En prioritering og en verdifull tid som jeg anbefa- ler alle å avse. Det er ikke uten grunn at Bibelen er verdens mest solgte bok.

En evig forpliktelse

JEG HAR INNSETT en tendens i den tiden jeg lever i, og kanskje spesielt i Oslo hvor jeg bor. Det er en rastløshet som overskygger både meg og denne mang- foldige byen. En rotløshet og frykt for forpliktelser, en motstand mot at noe eller noen skal kreve eller forvente at du stiller opp ligger som et usynlig filter over inngåtte relasjoner og engasjement. Mange bytter bolig, partner og jobb oftere enn de bytter håndkle. Også fellesskap, menigheter og venner byttes.

- Er dette virkelig noe jeg vil forplikte meg til, eller er det kun godt å ha en relasjon eller et engasjement for et kort øyeblikk? Denne usikkerheten fører med seg en skjørhet også andre veien. Er jeg bare en som trengs her og nå, eller er dette noe som vil vedvare? Midt i kaoset av usikkerhet og skiftninger risikerer vi å bli både såret, forbigåtte og urolige. I redsel for å bli skuffet eller velge feil, ender kanskje mange opp med å unngå alt som luk- ter forpliktelse og tyngde.

JEG KJENNER MEG IGJEN dette jaget etter det beste. Jeg vil gjerne være med på mange ting og engasjerer meg gjerne, men med en gang det tykner til eller det kommer andre alternativ som virker mer fristende, er det lett å bli forvirret. Hva skal jeg satse på? Hvilken menighet vil jeg vokse i og investere i? Hvilken venn kommer til å stille opp for meg og motsatt?

Nylig var det som om Gud utfordret meg når det gjaldt dette med forpliktelser. Jeg var i en situasjon hvor mye var usikkert både i forhold til jobb, relasjoner og menighet. Da var det som om Gud sa: - Er du villig til å forplikte deg til meg? Er jeg noe konstant og evigvarende i ditt liv? Vil du klamre deg fast til meg livet ut uavhengig av motgang og medgang?

JEG BEGYNTE Å INNSE at Gud er en uforanderlig Gud. Han er mer kjærlig, mer evigvarende og mer konstant enn noe menneske noen gang kan fatte. Det å ha Ham som Herre er en bastant sannhet i livet mitt. Uansett om ting går opp eller ned, om jeg føler meg vel eller uvel, lat eller sprek, tålmodig eller rastløs: Han er min evige for- pliktelse, uavhengig av omstendigheter eller tidsepoke. En slik bestemmelse blir en motvekt til den forpliktel- seløse tiden jeg lever i. Ved å velge Gud, velger jeg også å stå fast når ting stormer, ikke gi opp når en relasjon blir vanskelig, eller bytte jobb fordi miljøet er dårlig. På den måten blir jeg til å stole på og jeg kan gjenspeile noe av Guds karakter; at Gud er en Gud som innfrir sine løfter.

om å ta valg

NOE AV DET vanskeligste og samtidig det beste her i livet er alle valgene vi må ta. Hver eneste dag, hvert sekund er det valg som møter oss. Små eller store valg fyller dagen. Det kan være alt fra hvilken sang jeg vil høre på når jeg går langs veien til hvilken jobb jeg skal søke på eller hvilket studium jeg skal gå. Jeg tror det faktum at vi har så mange valgmuligheter hele tiden er et gode, men det kan også være en bremse for vår egen lykke. Jeg vet sjøl hvor vanskelig det kan være å velge noe for så å klare å stå fullt og helt for det valget jeg har tatt. Hvis jeg for eksempel bestemmer meg for å være hjemme en kveld istedenfor å gå på besøk til noen som har inviterte meg kan jeg risikere at jeg blir sittende hjemme og fun- derer på hvordan det hadde vært der og om jeg egentlig burde gått allikevel. Jo mer energi jeg bruker på å lure på om jeg har tatt det riktige valget jo mindre tid får jeg til å nyte det valget jeg faktisk har gjort.

DET ER VIKTIG å lære av feil, det er viktig å se tilbake og å reflektere over valg en har tatt, men det er enn så viktig å tenke fremover, å stå i de valgene en gjør og å holde fokus på det som ligger foran. Valg gir konse- kvenser både på godt og vondt, men det betyr ikke at de må unngås av den grunn. Det er nettopp det jeg tror jeg må tørre å bevege meg inn i. Midt i valgets kval, som det så beskrivende heter, er det godt å tenke på at jeg ikke trenger å stå der helt alene. Gud lover i sitt ord at han vil være med meg, rettlede meg og guide meg. Det står i Salme 25,12: «Hver den som frykter Herren, lærer av ham den vei han skal velge».

STORE VALG ER gjerne de som opptar oss mest. Hva skal jeg bli? Hvor skal jeg bo? Hvem er den rette for meg? Likevel tror jeg at det er de små valgene, de valgene vi nesten ikke tenker over at vi tar en gang som i det store og hele er med på å fargelegge livene våre mest. Hva tenker jeg på? Skal jeg gå eller sykle i dag? Skal jeg smile til en person eller bare gå rett forbi? Hva skal jeg spise? Skal jeg spise den sjokoladen? Det er disse små hverdagsvalgene som til sammen utgjør hvem jeg er, derfor er det viktig at jeg inviterer Gud med i dette ved at jeg holder fokuset mitt på å velge ting som bygger opp. Velge det som vil gi positive ringvirkninger for de rundt meg og velge slik at jeg gjennom valgene vokser mer inn i den planen Gud har tiltenkt meg.

Fokus

Jeg kjenner at det knyter seg, pusten blir raskere, noen ganger bare holder jeg den. Jeg prøver å gjøre noe, men alt det andre jeg også burde gjøre henger som et slep over det ene jeg gjør. Kjenner at jeg er glad for noe, men stresset på innsiden kveler det genuine smilet.

STRESS ER KANSKJE min og vår tids verste fiende. I Bibelen står det at glede i hjertet gir god helse mens mismot tærer på marg og ben. (ord.17,22) Jeg vil ikke at stress skal skitne til alle de små gledene dagene mine egentlig innebærer. For å motstå stress og mismot tror jeg det er en nøkkel å fokusere på alt det enkle, alt det som daglig gjør meg glad.

GLEDEN OVER Å FÅ TIL noe jeg ikke har fått til tideligere, for eksempel et nytt grep på gitaren eller en matoppskrift.
Følelsen av å våkne opp før klokka ringer.
Ligge helt rolig og bare smile.
Det å nesten danse til stemningsfull musikk mens jeg vasker og rydder i leiligheten.
Tilfredsheten ved å kunne sette meg ned når jeg er ferdig med å vaske og rydde.
Gleden over å møte en venn uten å ha planlagt det.
Synet av et eldre ektepar som leier hverandre.
Gleden ved å tenke på at noe jeg gleder meg til skal skje.
Det å kunne være til stede når noe jeg gleder meg til skjer.
Lese et bibelvers flere ganger for så å virkelig fatte dybden i hva det betyr.
Høre en fin sang.
Bli overrasket.
Oppleve at Gud svarer på bønn.
Merke på kroppen at det jeg gir til Gud gir han tilbake til meg i en enda bedre forpakning.
Synge uten å tenke på om de rundt meg syns det er fint.
Drikke nytrukket kaffe av en søt kopp.
Overraske noen.
Henge i en hengekøye og kjenne at det blåser litt.
Snakke med noen jeg er glad i.
Sykle opp en tung bakke for så å kunne trille ned etterpå.
Gleden over at jeg kan høre på musikk når jeg går til jobb.

SÅ ENKELT det egentlig er å være glad, samtidig så vanskelig. Jeg tror det er viktig å ha fokus på det som løfter humøret. Jeg merker stadig hvordan Gud hjelper meg å fylle opp hverdagene med små og store gleder, men det er jeg som må velge å fokusere på dem. Jeg må oppdage dem, stå i dem og fryde meg over dem.

Ser du meg?

JEG GIKK OPPOVER en mørklagt gate i Oslo en fredag kveld etter jobb og ba til Gud. ”Gud, jeg vil at du skal fylle meg med din kjærlighet. Gjør meg i stand til å elske mennesker slik du elsker dem. Hjelp meg å være en kanal for din vilje der jeg går.”

DA JEG GIKK VIDERE opp gaten, fikk jeg øye på en gutt som sto ved et hushjørne. Han stod med hodet bøyd og holdt rundt et pappbeger med kaffe. Min første reaksjon var at jeg burde krysse gaten for å unngå å passere en fremmed så sent på kvelden, men noe i meg sa at jeg skulle fortsette.

IDET JEG PASSERTE vedkommende hørte jeg at han sto og snufset. Før jeg rakk å tenke mer, spratt det ut av meg: ”Går det bra med deg eller?” Gutten så forskrekket på meg, ”hvorfor spør du om det?” spurte han. ”Jeg vet ikke, det var nok en litt ut-av-meg-sjøl-opplevelse, forklarte jeg, ”jeg følte at du kanskje trengte det”.

HAN TAKKET MEG og innrømmet at han virkelig var i en tøff situasjon. Han fortalte at han slet med mange tunge tanker og at han hadde tanker om selvmord. ”Hvorfor spurte du om det?” gjentok han flere ganger i samtalen. Det ble tydelig for meg at bare dette enkle, ene spørsmålet, ”går det bra med deg eller?” virkelig hadde betydd noe for denne unge mannen. Jeg fortalte han om bønnen min og at jeg tror på en Gud som ser oss alle. Mer skulle ikke til. Kun et enkelt spørsmål, en innskytelse, en impuls.

NÅR JEG OPPLEVER sånne episoder tenker jeg alltid, ”hvorfor gjør jeg ikke dette oftere?” Hverdagen er jo full av muligheter til å være en kanal for Guds vilje. Hver dag passerer jeg noen som lengter etter å bli sett, bli anerkjent, lagt merke til. Det er mange ”bønnebarn” som vandrer omkring der jeg går eller kanskje sitter ved siden av meg på bussen hver eneste morgen. Det gjelder å være våken, å bruke de menneskelige og åndelige øynene mine og se. Se de som er rundt meg. Se, slik Han ser.

Drypp av Gud

"TENK OM JEG kunne jobbe for eksempel på en restaurant eller en kaffebar,"sa jeg til to venner en solrik høstmorgen i Oslo. Kun timen etterpå gikk vi forbi en tiltalende cafe, og jeg løp inn for å kjøpe en kaffe. Det luktet godt av nykvernet kaffebønner og jeg kjente at det var en god atmosfære i lokalet. Jeg stod og beundret det nydelige bestemorsporselenet i hyllene, da en stemme utbrøt "næmmen, hei, er du her?" Det var en gammel bekjent fra Brumunddal, hvor jeg kommer fra, som hadde flyttet til Oslo og startet cafeen for et år siden. "Det går veldig bra her," sa hun og smilte, "men vi trenger flere folk." Da skjønte jeg at dette var et drypp av Gud, et bønnesvar, og jeg sa; "Jeg trenger en ekstra jobb, så hvis du vil lære meg opp til å lage god kaffe kan jeg jobbe her, jeg." Det ville hun.

JEG KAN FORTELLE mange slike historier bare fra de siste ukene, som viser hvordan Gud svarer meg på konkrete behov. Tilfeldigheter tenker du kanskje, men når slike sammentreff skjer mange nok ganger, forstår du at det kun kan ha en solid forklaring; Det er en Gud som har omsorg og som ser våre behov. "Forgjeves står dere tidlig opp, forgjeves går dere sent til bords og spiser brødet som dere har slitt for. Det samme gir han sine venner mens de sover," står det i Salme 127. Gud har omsorg for oss. Han vil at vi skal være trygge på at Han gir oss det vi trenger til rett tid. Det betyr ikke at vi ikke skal legge i en innsats selv, men Han vil at vi skal ha tro til å stole på Han i alle ting.

DET ER VIKTIG, tror jeg, å være i en pososjon hvor vi tør å være avhengig av Gud. I et så rikt samfunn som vårt er det lett å bli "bedrevitende" og strategiske, slik at vi hele tiden sørger for at vi har alt vi trenger når vi trenger det. Jeg tror det er først idet vi slipper litt taket på rutiner og virkelig våger å legge situasjoner og forhold i Guds hender vi vil se hvordan Han griper inn. Det er ydmykende, og ikke minst spennende, å oppdage hvor altomfattende Guds omsorg for oss er; på alle plan. Hans overaskelser og drypp i hverdagen minner oss om at vi er sett og hørt.

Klar, ferdig, GÅ.

JEG VAR UTE en dag og gikk tur med hunden min, Rufus, og så ba jeg til Gud; «Gud, du må gi meg noen tanker om å gå for deg.» Det hadde nettopp vært GO-fest på Grimerud og jeg ønsket at Gud skulle dele sitt hjerte med meg angående dette temaet. Jeg syns det er litt vanskelig noen ganger. Føler ofte at jeg vil så mye. «Ja, Gud, jeg vil gå,» sier jeg kanskje i full entusiasme, og så blir jeg utålmodig hvis det ikke skjer en momentan forandring.
Det var dette Gud tok tak i denne dagen. «Marie Helene, det er bra at du vil gå og det er bra at du er klar for å gå, men noen ganger så ønsker jeg at du skal bli ferdig før du kan gå inn i det neste jeg har for deg.»
Ferdig? Hva mener du med det? Jeg tror det handler om å bli ferdig utrustet mentalt, åndelig og fysisk. Det kan innebære å legge fra seg ting fra fortiden eller ting som tar for mye fokus i det daglige. Det kan være å lytte, fokusere og ikke minst sette seg konkrete mål. Kanskje Gud ønsker å bruke tid på å bygge karakter. Kanskje er det noe konkret jeg må ta tak i med meg selv for å kunne være bedre i stand til å møte en ny utfordring?

EN IDRETTSUTØVER må trene opp ulike muskler for å kunne prestere i sin sportsgren. Min personlige trener, Gud, trenger tid på å forme og utvikle meg før jeg er i stand til å vinne seierskransen.
Betyr det at jeg bare skal sitte ned og vente? Nei, det nytter ikke for en sprinter å stå halvsløv ved startstreken. Når startskuddet avfyres må han være beredt, med musklene i høyspenn og tærne i perfekt posisjon millimeter fra startstreken. Han må være årvåken og rede til å sette i gang spurten på brøkdelen av et se-kund. Det er slik jeg tror Gud ønsker å se meg også.

JEG LIKER GODT en sangtekst som går sånn: «Jeg vil løfte mine vinger som ørnen. Jeg vil vente på den rette vind. Og når den kommer vil jeg kaste meg ut. Jeg vil kaste meg ut og la vinden bære meg. Bære meg.»
Tenk å kunne stå sånn, på kanten av fjellhyllen, med vingene løftet og vente på den rette vinden. Paradoksalt nok er det nettopp da det kan begynne å blåse surt. Det er da det kan være fare for å bli presset til å stupe ut i ting før tiden er moden. Rachel Hickson poengterte nettopp dette i en appell under Go-fest. Når vi vil gå for Gud er det viktig å tørre å stoppe opp, stå rolig og lytte til Han. Når jeg står foran et veiskille i livet, et valg, er det viktig å søke Han om hvor jeg skal gå. Det høres kanskje enkelt ut, men når forventningspress og karrierejag stresser fra alle kanter kan det være fristende å ta enkleste utvei. Frykten for å bli stående på vent kan bli så stor at jeg bare tar en vei uten å være sikker på at det er dit jeg egentlig skal gå.
Min personlige trener står klar med et målbevisst og kvalitetsorien-tert treningsprogram. Spørsmålet er om jeg klar til å la meg bli ferdig-gjort?