Når tankene teller...

Shanfolkets drømmer...

2009-12-28T21:29:00.004+01:00

MENS VI SPISER juleribbe, pakker opp gaver som ligner på ting vi alerede har og propper i oss mer kaker og marsipan enn vi har godt av, er shanfolket fra Shanstaten i Burma på flykt på grunn av Borgerkrig i hjemlandet.

MANGE FLYKTER over grensen og inn i Nord-Thailand. Der får de ikke flyktningestatus og blir ofte utnyttet som billig arbeidskraft uten noen form for rettigheter.

SHANFOLKET regnes som et unådd folkeslag, "å være shan er å være buddhist" sies det. Den siste tiden har flere shan kommet til tro på Jesus. En tro som gir dem ny verdi og som bringer håp inn i en vanskelig situasjon.

Vi (Finn Nikolai Hondrelis og jeg) var nylig i Nord-Thailand og har laget en reportasje om shanfolket og det som skjer der:(trykk på bildet under for å se filmen i full størrelse)

«hei»

2009-12-20T20:59:00.000+01:00

JEG STOD PÅ en overfylt, dog taus, buss på vei til jobb. Tankene mine var alle andre steder enn på bussen. Plutselig avbrytes de av en kvikk barnestemme. Jeg blir oppmerksom på de som sitter i det do- ble setet foran meg, en liten jente og en gammel mann. «Hvor skal du hen?» spør jenta nysgjerrig og titter opp på ham. Den gamle smiler forsiktig og forteller henne hvor han skal. «Hva heter du?» Jenta ser spørrende opp på ham. «Jeg heter Øyvind.» «Hei Øyvind. Jeg heter Mari,» kommer det kvikt fra den lille. Bussen stopper. Jenta spretter opp, men har hele tiden oppmerksomhet mot den gamle. «Ha det bra, Øyvind. Ha en fin dag, Øyvind.» Brått var hun ute av bussen. Fra bussvinduet så jeg at hun møtte ledsagere og andre barn med Downs syndrom hun kanskje skulle på utflukt med denne morgenen.

TILBAKE I DET DOBLE bussetet satt Øyvind. Han ristet litt på hodet samtidig som et genuint smil bredte seg i ansiktet hans. Bussen var taus igjen, men det var som om gjenklangen av den personlige av- skjeden gikk i reprise i hodet mitt, og sikkert i Øyvind sitt også. «Ha en fin dag, Øyvind.» Så barnlig, så enkelt, men samtidig så viktig. Dagen til Øyvind var forandret på grunn av lille Mari.

JEG ØNSKER Å VÆRE som Mari. Bibelen sier: «Gjør ikke noe ut fra ønske om egen nytte eller lyst til tom ære, men enhver skal med ydmykt sinn anse de andre høyere enn seg selv.» (Fil. 2:3) Og hva skjer? Jo, hver gang blir også jeg oppmuntret, får økt energi og blir rikt velsignet. «Kjære Gud, la meg slutte å være en som tenker: Hilste noen på meg idag, eller spurte noen kollegaer hvordan jeg hadde det? La meg istedenfor tenke: Hvem kan jeg si ’hei’ til i dag?»

Lær oss å telle våre dager...

2009-09-20T21:18:00.000+02:00

FOR LITT SIDEN hadde jeg titusen-dagers jubileum. Jeg har levd over titusen dager her på jorda, som jeg har ”brukt opp” på ulike aktiviteter og opplevelser. Det var rart å forholde meg til et så konkret regnskap over hvor mange dager jeg har levd. Titusen er jo mye, men sett i den store sammenheng er det relativt lite. Denne uoffisielle markeringen ble en påminnelse for meg om at dagene mine teller og at de er like viktige, hver eneste en av dem. I Salme 39 står det; ”Lær meg, Herre, å kjenne min utgang, mine tilmålte dager, hvor få de er, så jeg kan skjønne hvor forgjengelig jeg er.”

LIVET ER SKJØRT og uhåndgripelig. Samtidig er det både fint, bra, morsomt, inspirerende, deilig, spennende og litt rart. Det er så mye jeg vil se, lukte, si, høre, ta på, oppleve, reagere på, bemerke, fullføre, gjennomføre og trenge. Samtidig er det både nødvendig og herlig å hvile, slappe av og sove. Det hender jeg tenker at hver dag skulle vare litt lengre. Det skulle vært flere timer til å fordele alt sammen på, men innser at det først og fremst handler om riktig utnyttelse av den tiden jeg har fått. Prioritering og tilstedeværelse er viktige fokusområder i et dagligliv hvor multitasking og interaktivitet preger alle på alle plan.

JEG TROR DET er viktig å huske på at dagene våre her på jorda er tilmålte og ikke evigvarende. ”Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet!”, står det i Salme 90, og ”mett oss med miskunn når morgenen kommer, så vi kan juble og glede oss alle våre dager!” fortsetter den samme salmen.

JEG ØNSKER Å være en som overgir hver dag til Gud og dermed stiller meg til disposisjon for han. Jeg ønsker å være en som er tilstede i dagene mine og ikke bare lar dem fare forbi og bli til fortid uten at jeg har fått lov å merke dem. Jeg husker godt et hvitt linstykke som tanten til mamma broderte. Der står det med rød skrift; ”Hver dag er en sjelden gave, en skinnende mulighet”. Det er et fint sitat og det er en bønn jeg har over dagen i dag og alle de dagene som kommer. Dager som bare ligger og venter på at vi skal gå inn i dem og bruke dem vist.

Sliten av å la være..

2009-06-15T20:47:00.001+02:00

«Det er det du ikke gjør som sliter deg ut,» sa Andreas Nordli til meg i desember. Vi jobbet med en DVD-pro- duksjon for Ungdom i Oppdrag om menighetsplanting i Norge og var i Bergen for å filme. Jeg følte meg veldig sliten den dagen og følte at det var alt for mye jeg burde ha gjort på en gang. «Når jeg faktisk gjør en oppgave da er ikke det slitsomt i seg selv, men det er det jeg lar vente med som sliter på kreftene,» fortsatte den engasjerte firebarns- faren.

DET ER VELDIG SANT og gjerne et paradoks at all den tiden jeg går og utsetter, bekymrer meg eller venter på riktig tid til sette i gang med en oppgave, så tappes jeg for energi i takt med at oppgavens størrelse vokser i hodet mitt. Til og med kan utsettingen føre til at når jeg først skal sette meg ned og jobbe, er jeg så sliten av tanken på å gjøre det jeg skal gjøre at jeg ikke klarer å få gjort noe som helst. Likevel skjer det gang på gang at viktige og uviktige opp- gaver hoper seg opp på den virtuelle gjøremålslisten min og resulterer i stress og unødvendig frustrasjon. Selvangi- velsen for eksempel, det var ikke så ille å få den ferdig når jeg først fikk satt meg ned og sortert papirer, kvitteringer og summert de riktige tallene. Jeg tok meg selv i å tenke «dette var da ikke så ille, det er nesten litt morsomt, hva er det jeg har vært så engstelig for?» Slike aha-opplevelser gjelder gjerne mindre oppgaver også, som for eksempel middagsoppvasken. Fem minutter handling rett etter middag sparer både kjøkkenbenken og netthinnen min for opphoping av kasseroller og fra muligheten til å formere seg til et femten minutters skippertak.

MÅLET MITT ER å bli mer lik Jesus i dette med handlinger og gjøremål også. Jesus var effektiv, samtidig som han var fullt og helt i situasjonene han opplevde. Han gjorde det han gjorde når han gjorde det. Ofte handler det å gjøre om å ta et valg. «La et ja være et ja og et nei være et nei,» råder Jesus oss til i Matt 5:37. Det er et råd jeg ofte glemmer i gjøremålshverdagen min, men som er viktig å huske på for å ikke brenne meg ut eller på den andre siden unndra meg forpliktelser. Det koster ofte litt mer i øyeblikket, men gevinstene er udiskutabelt lønnsomme de gangene jeg svarer på en mail med en gang jeg leser den, ringer tilbake når jeg ser at noen har forsøkt å ringe meg, henter inn det jeg har glemt med en gang jeg oppdager at det er blitt borte, legger på plass noe med en gang jeg har brukt det, gir en klem eller en oppmuntring til noen med en gang jeg tenker at de kan trenge det, eller skriver ned en blogg til Mot Målet med en gang jeg får beskjed om det… :)

Drømmen ...

2009-04-21T20:27:00.000+02:00

FORLEDEN KVELD ba jeg konkret om at Gud måtte gi meg mer frimodighet til å vise hans kjærlighet i møte med mennesker. Den natta drømte jeg at jeg møter moren til ei venninne på en operaforestilling. I drømmen blir jeg veldig glad for å se henne og gir henne en klem. Jeg begynner å gråte og taler mange oppmuntrende setninger inn i øret hennes. Jeg pleier ikke å huske så mange drømmer, men denne morgenen våknet jeg opp og husket ordrett hva jeg hadde sagt. «Du er unik. Du er en kjærlig mor. Det er mange som beundrer deg, ser opp til deg...» Jeg velger å skrive setningene ned på et kort. Familien min skal på en skitur denne lørdagen, så jeg tar med meg kortet i bilen. Et- ter turen kunne vi kanskje svinge innom huset der familien til venninna mi bor.

IDET SKIENE er smurt og vi skal til å gå, får jeg en inn- skytelse om at jeg skal ta med meg kortet. Det kunne jo kanskje hende at jeg ville møte henne i løypene. Jeg nøler et sekund, men legger kortet i brystlommen på anorak- ken min. I et kryss oppe på Hedemarksvidda blir familien min stående og diskutere hvilken vei vi skal velge videre. Jeg skvetter til. Der i løypen foran meg kommer moren til venninnen min skøytende imot oss. Vi snakker litt om vær og vind. Hjertet mitt banker. Jeg må få gitt henne kortet, men hvordan...? Vi avslutter småpraten og hun setter av gårde inn mot skogen. Jeg kan ikke la henne gå nå, jeg har jo til og med kortet med meg. Jeg roper etter henne mens jeg prøver å nå henne igjen. Hun stopper. Jeg forteller om drømmen. «Jeg møtte deg og jeg ble så glad for å se deg. Jeg ga deg en klem,» forteller jeg, før jeg begynner å gråte, akkurat som i drømmen, og de samme setningene strøm- mer ut av meg. Hun ser på meg. «Takk,» sier hun. «Jeg har skrevet det ned her,» sier jeg og finner frem kortet. Hun måper et øyeblikk og ser på meg. «Dette var spesielt, Marie Helene. Dette har jeg aldri opplevd før. Dette vil jeg ha ved hjertet mitt resten av livet.» Hun putter kortet i brystlom- men på anorakken sin. «Jeg tror på Gud og jeg tror at han minnet meg om deg,» forteller jeg henne. Vi får en fin samtale og fortsetter bortover løypene sammen.

DET VAR STORT for henne å oppleve Guds kjærlighet gjen- nom meg, men like stort ble det for meg å oppleve å bli brukt av Gud. Jeg gjenkjente tydelig at det var Gud som gjorde alt sammen. Han talte til meg i drømmen, minnet meg om å skrive det ned, ta det med meg, lot meg møte henne. Jeg var kun et redskap som var lydig og villig til bli brukt for å gi han ære.

Bestselgeren

2009-02-15T20:21:00.000+01:00

JEG ER HELT OPPSLUKT av Bibelen. Klarer nesten ikke å legge den fra meg verken om kvelden eller om morgenen. Jeg ligger med lommelykt i den ene hånden og gul markeringstusj i den andre. Klar til å gå løs på byttet, på Bibelen, på Guds ord. Jeg er så sulten. Hva står det egentlig i den tykke boka med de silketynne sidene? - Gud, tal til meg!

DA JEG TOK DTS på Kona, Hawaii i 2004 ba jeg den samme bønnen. Jeg var så sulten på å lære mer om Gud. Bli kjent med han og med hans ord, men hver gang jeg prøvde å lese i Bibelen sovnet jeg bare. Det var så kjedelig. Ordene fløt liksom rundt på sidene. Jeg prøvde å lese ting flere ganger, men det hjalp ikke på inspirasjo- nen. Så ba jeg Gud gi meg en ny gnist og lyst til å lære mer om hvem han er og var. Neste gang jeg bladde opp i Bibelen var det en helt ny opplevelse. Fra starten på Det nye testamentet og helt til jeg hadde markert siste setning i Åpenbaringen, var det en intens interesse for ordet som jeg aldri har opplevd for noen bok. Bibelen fengslet meg. Jeg var betatt. Jeg husker jeg tenkte - Wow, dette her er jo viktig, det er visdom, det gjelder meg i dag.

NÅ ER JEG fengslet på nytt, denne gangen av Det gamle testamentet. Jeg leser om Abraham som var villig til å ofre det kjæreste han hadde i sin tillit til Gud. Om Moses og Josva. Jeg er veldig travel for tiden med masse jobbing og sene kvel- der, men det siste jeg gjør før jeg legger meg og det første jeg gjør når jeg står opp er å lese litt fra Bibelen. Det er aldri noe offer, det er kun vinning. En prioritering og en verdifull tid som jeg anbefa- ler alle å avse. Det er ikke uten grunn at Bibelen er verdens mest solgte bok.

En evig forpliktelse

2008-12-10T20:16:00.000+01:00

JEG HAR INNSETT en tendens i den tiden jeg lever i, og kanskje spesielt i Oslo hvor jeg bor. Det er en rastløshet som overskygger både meg og denne mang- foldige byen. En rotløshet og frykt for forpliktelser, en motstand mot at noe eller noen skal kreve eller forvente at du stiller opp ligger som et usynlig filter over inngåtte relasjoner og engasjement. Mange bytter bolig, partner og jobb oftere enn de bytter håndkle. Også fellesskap, menigheter og venner byttes.

- Er dette virkelig noe jeg vil forplikte meg til, eller er det kun godt å ha en relasjon eller et engasjement for et kort øyeblikk? Denne usikkerheten fører med seg en skjørhet også andre veien. Er jeg bare en som trengs her og nå, eller er dette noe som vil vedvare? Midt i kaoset av usikkerhet og skiftninger risikerer vi å bli både såret, forbigåtte og urolige. I redsel for å bli skuffet eller velge feil, ender kanskje mange opp med å unngå alt som luk- ter forpliktelse og tyngde.

JEG KJENNER MEG IGJEN dette jaget etter det beste. Jeg vil gjerne være med på mange ting og engasjerer meg gjerne, men med en gang det tykner til eller det kommer andre alternativ som virker mer fristende, er det lett å bli forvirret. Hva skal jeg satse på? Hvilken menighet vil jeg vokse i og investere i? Hvilken venn kommer til å stille opp for meg og motsatt?

Nylig var det som om Gud utfordret meg når det gjaldt dette med forpliktelser. Jeg var i en situasjon hvor mye var usikkert både i forhold til jobb, relasjoner og menighet. Da var det som om Gud sa: - Er du villig til å forplikte deg til meg? Er jeg noe konstant og evigvarende i ditt liv? Vil du klamre deg fast til meg livet ut uavhengig av motgang og medgang?

JEG BEGYNTE Å INNSE at Gud er en uforanderlig Gud. Han er mer kjærlig, mer evigvarende og mer konstant enn noe menneske noen gang kan fatte. Det å ha Ham som Herre er en bastant sannhet i livet mitt. Uansett om ting går opp eller ned, om jeg føler meg vel eller uvel, lat eller sprek, tålmodig eller rastløs: Han er min evige for- pliktelse, uavhengig av omstendigheter eller tidsepoke. En slik bestemmelse blir en motvekt til den forpliktel- seløse tiden jeg lever i. Ved å velge Gud, velger jeg også å stå fast når ting stormer, ikke gi opp når en relasjon blir vanskelig, eller bytte jobb fordi miljøet er dårlig. På den måten blir jeg til å stole på og jeg kan gjenspeile noe av Guds karakter; at Gud er en Gud som innfrir sine løfter.

om å ta valg

2008-10-10T19:29:00.000+02:00

NOE AV DET vanskeligste og samtidig det beste her i livet er alle valgene vi må ta. Hver eneste dag, hvert sekund er det valg som møter oss. Små eller store valg fyller dagen. Det kan være alt fra hvilken sang jeg vil høre på når jeg går langs veien til hvilken jobb jeg skal søke på eller hvilket studium jeg skal gå. Jeg tror det faktum at vi har så mange valgmuligheter hele tiden er et gode, men det kan også være en bremse for vår egen lykke. Jeg vet sjøl hvor vanskelig det kan være å velge noe for så å klare å stå fullt og helt for det valget jeg har tatt. Hvis jeg for eksempel bestemmer meg for å være hjemme en kveld istedenfor å gå på besøk til noen som har inviterte meg kan jeg risikere at jeg blir sittende hjemme og fun- derer på hvordan det hadde vært der og om jeg egentlig burde gått allikevel. Jo mer energi jeg bruker på å lure på om jeg har tatt det riktige valget jo mindre tid får jeg til å nyte det valget jeg faktisk har gjort.

DET ER VIKTIG å lære av feil, det er viktig å se tilbake og å reflektere over valg en har tatt, men det er enn så viktig å tenke fremover, å stå i de valgene en gjør og å holde fokus på det som ligger foran. Valg gir konse- kvenser både på godt og vondt, men det betyr ikke at de må unngås av den grunn. Det er nettopp det jeg tror jeg må tørre å bevege meg inn i. Midt i valgets kval, som det så beskrivende heter, er det godt å tenke på at jeg ikke trenger å stå der helt alene. Gud lover i sitt ord at han vil være med meg, rettlede meg og guide meg. Det står i Salme 25,12: «Hver den som frykter Herren, lærer av ham den vei han skal velge».

STORE VALG ER gjerne de som opptar oss mest. Hva skal jeg bli? Hvor skal jeg bo? Hvem er den rette for meg? Likevel tror jeg at det er de små valgene, de valgene vi nesten ikke tenker over at vi tar en gang som i det store og hele er med på å fargelegge livene våre mest. Hva tenker jeg på? Skal jeg gå eller sykle i dag? Skal jeg smile til en person eller bare gå rett forbi? Hva skal jeg spise? Skal jeg spise den sjokoladen? Det er disse små hverdagsvalgene som til sammen utgjør hvem jeg er, derfor er det viktig at jeg inviterer Gud med i dette ved at jeg holder fokuset mitt på å velge ting som bygger opp. Velge det som vil gi positive ringvirkninger for de rundt meg og velge slik at jeg gjennom valgene vokser mer inn i den planen Gud har tiltenkt meg.

Fokus

2008-07-10T21:33:00.000+02:00

Jeg kjenner at det knyter seg, pusten blir raskere, noen ganger bare holder jeg den. Jeg prøver å gjøre noe, men alt det andre jeg også burde gjøre henger som et slep over det ene jeg gjør. Kjenner at jeg er glad for noe, men stresset på innsiden kveler det genuine smilet.

STRESS ER KANSKJE min og vår tids verste fiende. I Bibelen står det at glede i hjertet gir god helse mens mismot tærer på marg og ben. (ord.17,22) Jeg vil ikke at stress skal skitne til alle de små gledene dagene mine egentlig innebærer. For å motstå stress og mismot tror jeg det er en nøkkel å fokusere på alt det enkle, alt det som daglig gjør meg glad.

GLEDEN OVER Å FÅ TIL noe jeg ikke har fått til tideligere, for eksempel et nytt grep på gitaren eller en matoppskrift.
Følelsen av å våkne opp før klokka ringer.
Ligge helt rolig og bare smile.
Det å nesten danse til stemningsfull musikk mens jeg vasker og rydder i leiligheten.
Tilfredsheten ved å kunne sette meg ned når jeg er ferdig med å vaske og rydde.
Gleden over å møte en venn uten å ha planlagt det.
Synet av et eldre ektepar som leier hverandre.
Gleden ved å tenke på at noe jeg gleder meg til skal skje.
Det å kunne være til stede når noe jeg gleder meg til skjer.
Lese et bibelvers flere ganger for så å virkelig fatte dybden i hva det betyr.
Høre en fin sang.
Bli overrasket.
Oppleve at Gud svarer på bønn.
Merke på kroppen at det jeg gir til Gud gir han tilbake til meg i en enda bedre forpakning.
Synge uten å tenke på om de rundt meg syns det er fint.
Drikke nytrukket kaffe av en søt kopp.
Overraske noen.
Henge i en hengekøye og kjenne at det blåser litt.
Snakke med noen jeg er glad i.
Sykle opp en tung bakke for så å kunne trille ned etterpå.
Gleden over at jeg kan høre på musikk når jeg går til jobb.

SÅ ENKELT det egentlig er å være glad, samtidig så vanskelig. Jeg tror det er viktig å ha fokus på det som løfter humøret. Jeg merker stadig hvordan Gud hjelper meg å fylle opp hverdagene med små og store gleder, men det er jeg som må velge å fokusere på dem. Jeg må oppdage dem, stå i dem og fryde meg over dem.

Ser du meg?

2008-04-10T21:20:00.000+02:00

JEG GIKK OPPOVER en mørklagt gate i Oslo en fredag kveld etter jobb og ba til Gud. ”Gud, jeg vil at du skal fylle meg med din kjærlighet. Gjør meg i stand til å elske mennesker slik du elsker dem. Hjelp meg å være en kanal for din vilje der jeg går.”

DA JEG GIKK VIDERE opp gaten, fikk jeg øye på en gutt som sto ved et hushjørne. Han stod med hodet bøyd og holdt rundt et pappbeger med kaffe. Min første reaksjon var at jeg burde krysse gaten for å unngå å passere en fremmed så sent på kvelden, men noe i meg sa at jeg skulle fortsette.

IDET JEG PASSERTE vedkommende hørte jeg at han sto og snufset. Før jeg rakk å tenke mer, spratt det ut av meg: ”Går det bra med deg eller?” Gutten så forskrekket på meg, ”hvorfor spør du om det?” spurte han. ”Jeg vet ikke, det var nok en litt ut-av-meg-sjøl-opplevelse, forklarte jeg, ”jeg følte at du kanskje trengte det”.

HAN TAKKET MEG og innrømmet at han virkelig var i en tøff situasjon. Han fortalte at han slet med mange tunge tanker og at han hadde tanker om selvmord. ”Hvorfor spurte du om det?” gjentok han flere ganger i samtalen. Det ble tydelig for meg at bare dette enkle, ene spørsmålet, ”går det bra med deg eller?” virkelig hadde betydd noe for denne unge mannen. Jeg fortalte han om bønnen min og at jeg tror på en Gud som ser oss alle. Mer skulle ikke til. Kun et enkelt spørsmål, en innskytelse, en impuls.

NÅR JEG OPPLEVER sånne episoder tenker jeg alltid, ”hvorfor gjør jeg ikke dette oftere?” Hverdagen er jo full av muligheter til å være en kanal for Guds vilje. Hver dag passerer jeg noen som lengter etter å bli sett, bli anerkjent, lagt merke til. Det er mange ”bønnebarn” som vandrer omkring der jeg går eller kanskje sitter ved siden av meg på bussen hver eneste morgen. Det gjelder å være våken, å bruke de menneskelige og åndelige øynene mine og se. Se de som er rundt meg. Se, slik Han ser.

Drypp av Gud

2007-12-28T13:02:00.000+01:00

"TENK OM JEG kunne jobbe for eksempel på en restaurant eller en kaffebar,"sa jeg til to venner en solrik høstmorgen i Oslo. Kun timen etterpå gikk vi forbi en tiltalende cafe, og jeg løp inn for å kjøpe en kaffe. Det luktet godt av nykvernet kaffebønner og jeg kjente at det var en god atmosfære i lokalet. Jeg stod og beundret det nydelige bestemorsporselenet i hyllene, da en stemme utbrøt "næmmen, hei, er du her?" Det var en gammel bekjent fra Brumunddal, hvor jeg kommer fra, som hadde flyttet til Oslo og startet cafeen for et år siden. "Det går veldig bra her," sa hun og smilte, "men vi trenger flere folk." Da skjønte jeg at dette var et drypp av Gud, et bønnesvar, og jeg sa; "Jeg trenger en ekstra jobb, så hvis du vil lære meg opp til å lage god kaffe kan jeg jobbe her, jeg." Det ville hun.

JEG KAN FORTELLE mange slike historier bare fra de siste ukene, som viser hvordan Gud svarer meg på konkrete behov. Tilfeldigheter tenker du kanskje, men når slike sammentreff skjer mange nok ganger, forstår du at det kun kan ha en solid forklaring; Det er en Gud som har omsorg og som ser våre behov. "Forgjeves står dere tidlig opp, forgjeves går dere sent til bords og spiser brødet som dere har slitt for. Det samme gir han sine venner mens de sover," står det i Salme 127. Gud har omsorg for oss. Han vil at vi skal være trygge på at Han gir oss det vi trenger til rett tid. Det betyr ikke at vi ikke skal legge i en innsats selv, men Han vil at vi skal ha tro til å stole på Han i alle ting.

DET ER VIKTIG, tror jeg, å være i en pososjon hvor vi tør å være avhengig av Gud. I et så rikt samfunn som vårt er det lett å bli "bedrevitende" og strategiske, slik at vi hele tiden sørger for at vi har alt vi trenger når vi trenger det. Jeg tror det er først idet vi slipper litt taket på rutiner og virkelig våger å legge situasjoner og forhold i Guds hender vi vil se hvordan Han griper inn. Det er ydmykende, og ikke minst spennende, å oppdage hvor altomfattende Guds omsorg for oss er; på alle plan. Hans overaskelser og drypp i hverdagen minner oss om at vi er sett og hørt.

Klar, ferdig, GÅ.

2007-10-01T13:34:00.000+02:00

JEG VAR UTE en dag og gikk tur med hunden min, Rufus, og så ba jeg til Gud; «Gud, du må gi meg noen tanker om å gå for deg.» Det hadde nettopp vært GO-fest på Grimerud og jeg ønsket at Gud skulle dele sitt hjerte med meg angående dette temaet. Jeg syns det er litt vanskelig noen ganger. Føler ofte at jeg vil så mye. «Ja, Gud, jeg vil gå,» sier jeg kanskje i full entusiasme, og så blir jeg utålmodig hvis det ikke skjer en momentan forandring.
Det var dette Gud tok tak i denne dagen. «Marie Helene, det er bra at du vil gå og det er bra at du er klar for å gå, men noen ganger så ønsker jeg at du skal bli ferdig før du kan gå inn i det neste jeg har for deg.»
Ferdig? Hva mener du med det? Jeg tror det handler om å bli ferdig utrustet mentalt, åndelig og fysisk. Det kan innebære å legge fra seg ting fra fortiden eller ting som tar for mye fokus i det daglige. Det kan være å lytte, fokusere og ikke minst sette seg konkrete mål. Kanskje Gud ønsker å bruke tid på å bygge karakter. Kanskje er det noe konkret jeg må ta tak i med meg selv for å kunne være bedre i stand til å møte en ny utfordring?

EN IDRETTSUTØVER må trene opp ulike muskler for å kunne prestere i sin sportsgren. Min personlige trener, Gud, trenger tid på å forme og utvikle meg før jeg er i stand til å vinne seierskransen.
Betyr det at jeg bare skal sitte ned og vente? Nei, det nytter ikke for en sprinter å stå halvsløv ved startstreken. Når startskuddet avfyres må han være beredt, med musklene i høyspenn og tærne i perfekt posisjon millimeter fra startstreken. Han må være årvåken og rede til å sette i gang spurten på brøkdelen av et se-kund. Det er slik jeg tror Gud ønsker å se meg også.

JEG LIKER GODT en sangtekst som går sånn: «Jeg vil løfte mine vinger som ørnen. Jeg vil vente på den rette vind. Og når den kommer vil jeg kaste meg ut. Jeg vil kaste meg ut og la vinden bære meg. Bære meg.»
Tenk å kunne stå sånn, på kanten av fjellhyllen, med vingene løftet og vente på den rette vinden. Paradoksalt nok er det nettopp da det kan begynne å blåse surt. Det er da det kan være fare for å bli presset til å stupe ut i ting før tiden er moden. Rachel Hickson poengterte nettopp dette i en appell under Go-fest. Når vi vil gå for Gud er det viktig å tørre å stoppe opp, stå rolig og lytte til Han. Når jeg står foran et veiskille i livet, et valg, er det viktig å søke Han om hvor jeg skal gå. Det høres kanskje enkelt ut, men når forventningspress og karrierejag stresser fra alle kanter kan det være fristende å ta enkleste utvei. Frykten for å bli stående på vent kan bli så stor at jeg bare tar en vei uten å være sikker på at det er dit jeg egentlig skal gå.
Min personlige trener står klar med et målbevisst og kvalitetsorien-tert treningsprogram. Spørsmålet er om jeg klar til å la meg bli ferdig-gjort?

Å elske sin neste...

2007-08-20T13:03:00.000+02:00

HAR TENKT EN DEL PÅ det i det siste; nestekjærlighet. Å elske min neste. Hva bestyr det egentlig? Hvordan oppleves det?
Den siste tiden har jeg levd som backpakker i Rio de Janerio i Brasil. Jeg bodde på tettpakkede hostel sammen med mange andre globetrottere. Ungdom fra ulike nasjonaliteter, som elsker å reise og oppleve ulike kulturer, bodde tett i tett for en billig penge. På en avslappende måte ble vi fort knyttet sammen og tok vare på hverandre i hjertet av Rios gateliv. Israelere, australiere, svensker, amerikanere og brasilianerne selv, alle viste en imøtekommenhet og vennlighet ovenfor meg og andre som var helt spesiell.

DE VAR VIRKELIG INTERESSERTE i å å prate med meg, lytte til meg, ta vare på meg og inkludere meg. Ikke fordi jeg presterte noe som helst, men fordi jeg var en del av et felleskap. Hvorfor føles det ikke alltid sånn i møte med andre kristne? Vi som har nestekjærlighet som fanesak, hvorfor synes denne ubetingede kjærligheten så sjelden i det hverdagslige? Selvfølgelig finner man mye familiekjærlighet både i menigheter og i sosiale, kristne sammenhenger, men jeg tror vi har godt av å åpne øynene å se på hverandre en gang til. Inviterer jeg med den som sitter alene? Inkluderer jeg de som skiller seg ut? Er jeg interessert i historiene til de ny-innflyttede? Er det kun kristne som får innpass i hjemmet mitt? Hvem bruker jeg egentlig tiden min på? Vi er kalt til å være i verden, men ikke av den. Hvorfor er ofte inntrykket da at vi er av verden, men ikke i den?

JESUS BRUKTE MEST TID med de som ikke strakk til, de som innrømmet at de bommet på målet. Det var ikke de "feilfrie" fariseerne han konsentrerte seg om. I møte med backpakker-miljøet følte jeg meg sett, komplimentert, tatt vare på. Det var ikke noen fordømmelse. Jeg tror det er viktig at vi som kristne ikke ser svarthvitt på mennesker, men er åpne for at alle har noe å lære oss. ()Å elske sin neste betyr å gi kjærlighet til våre nærmeste, men det er desto viktig å kunne se over gjerdet, våge å strekke ut en hånd, selvom den kan bli kappet av. Velge å stole på andre og ikkeminst være en andre kan lene seg til. Ikke bare gi når det vil gi tilbake, men gi ubetinget kjærlighet, fordi Han har elsket oss først.

Integritet i egen livsstil

2007-08-20T10:46:00.000+02:00

HVA VIL DET EGENTLIG si å ha integritet i egen livsstil? "Walk what you talk." Altså være det en sier en ønsker å være. Eller enda vanskeligere det en sier en ønsker andre skal være. Jeg sliter bare med å stå opp når klokka ringer om morgenen. Hvordan skal jeg klare å gjøre det Bibelen sier? Uten skjærende alarm-effekter? En kan jo slumre fra alarmer. Like mye som en kan slumre fra å leve det livet Gud ønsker for oss. Men hva oppnås ved det? Å ha integritet vil si å leve ut sannheten. Det kan være å bli ydmyket. Det kan bety å være anderledes. Men det vil gi frukt.

JEG JOBBER SJØL i et konditori-utsalg på Sørlandet. En lavtlønna jobb som det kan være enkelt å surfe igjennom uten noen videre engasjement foruten smaksprøving av de nystekte varene i ny og ne. Men ting begynte å forandre seg idet jeg skjønte at jeg hadde et valg. Jeg kunne la denne jobben bli min misjonsmark. Min tjeneste. Fra dag en etter den erkjennelsen, eller rettere sagt bestemmelsen, ble det forandringer i det ellers så rutinemessige arbeidslivet. Ikke fordi jobben forandra seg på noen måte. Men fordi jeg innstilte meg på å stå til disposisjon for hva som var Guds agenda på jobben. Hver dag. Wow, så spennende! Om morgenen startet jeg med å be for dagen. "Hei, Gud. Hva vil DU jeg skal gjøre i dag? Hvem kan jeg oppmuntre? Hvem trenger å bli sett? Vis meg dine tanker og ønsker for dem jeg omgås. Bruk meg!"

IKKE BARE BLE DET ARTIGERE å stå opp for å gå på jobb, selve arbeidsmiljøet ble forandra. Og i takt med mitt engasjement steg humøret både hos de ansatte og gjestene. Etter noen måneder på jobb kunne jeg navnene på de fleste stamkundene og visste mer om livene til de gamle traverne enn de som hadde jobbet der fast i snart 20 år. Hvor mye skal egentlig til? Et smil kan være nok. En troverdig innsats for vedkommende. Et spørsmål: "Hvordan har du det?" "Hva heter du?". Folk vil som regel bare bli sett. Få anerkjennelse. Oppleve at de er verdifulle og blir satt pris på.

HVORFOR IKKE BEGYNNE med det i dag? Ikke bare la kristenlivet være sterke ord på søndagsmøtene, men få utslag i det daglige. I detaljene. Men du har jo en jobb som er veldig utadretta, tenker du kanskje, det er verre for en som jobber på et kontor. Men, Gud er stor og hans veier er uransakelige. Han er den mest kreative av alle jeg kjenner. Selvfølgelig vil han tilpasse dine dager til din situasjon. Spørsmålet er om du tør å gi Han dagen. Vilje til å vise integritet i det livet du lever ut. Tør du?